Eplehøsten

av Lars-Bjørn Martinsen, sønn av Bjørg.




Det ble en fantastisk eplehøst i Bodø. Etter år med prøving og feiling fikk vi endelig denne jubel-sesongen.






2 epler kunne Maria høste. Det gikk rykter om ett tredje. Men det har nok rampungan tatt.

Kim Henning

Nina her!

Her har dokker gutten min, han Kim Henning. Bildet e tatt av ho tanta Rakel når dem var på Demmelhaugen ovenfor Slettnes.

Vel hjemme fra Island.

av Lars-Bjørn Martinsen, sønn av Bjørg.

Her er noen bilder fra vår tur til Island. Mamma Bjørg, søster Elin og jeg reiste i slutten av august ei uke til øya. Det var mammas høyeste reiseønske. Selv hadde jeg ikke så store forventninger, men det er ett utrolig flott land.




Nord på øya badet vi i Myvatn naturbad. Kokende vann hentet opp fra 2500 meter under bakken, for så å kjøles ned til en behagelig badetemperatur på vel 40 grader.

Det er mye natur og la seg fascinere av. Her er Strokkur, som er lillebroren til den mer kjente Geysir. Geysir er ikke aktiv nå men Strokkur, som ligger like ved, spruter opp ca. hvert 3 minutt. Søylen står 25-35 meter til værs.

Bilder fra Killiegårdene på Dovre

I sommer kjørte Heming og jeg forbi Dovre og da stakk vi opp på Killiegårdene for å ta noen bilder og en prat med de som bor der.



Det var så vidt jeg husker 5 gårder oprinnelig her, og alle som bodde der het Killi, men ikke alle var i slekt med hverandre.

Men her bodde Marit i 1840.

Og selv om jeg har vært her med mamma og fått alle gårdene pekt ut så husker jeg ikke det nå, jeg legger ut de bildene jeg tok så kan dere andre som husker kommentere hva som var hva.






Og under her er kirka på Dovre, her ligger mange Killier begravet. Jeg syns bekledningen var finest, skiferplater.



Men vi traff ingen folk, på noen av gårdene.

Mission Nord Sudan er over. Nesten.

Hallo seinsommer-Norge!
Jeg er tilbake fra Nord Sudan, og Darfur spesielt. To måneder full av menneskelige opplevelser gikk veldig fort, med den spesielle situasjonen gjorde det svært slitsomt å jobbe i Darfur. Som humanitære hjelpeorganisasjoner angripes vi nå i større og større omfang, og tvinges til å evakuere. Dette betyr at befolkningen muligens blir totalt forlatt igjen og da er de redde for at krigen skal starte på nytt. Det er vi også redde for.

Bildet av den slitne damen er fra 2004. Ingenting har forbederet seg i livet hennes, annet enn at hun og familien hennes har noe hjelp fra blandt andre Leger Uten Grenser. I det fjellområdet hun bor kan vi ikke jobbe nå.

Det jeg gjør nå, sammen med journalistene i Leger Uten Grenser er å kommunisere situasjonen i Darfur til verden. Vi håper det kan hjelpe litt.

Dette er hva jeg holder på med.

Nå er det helg, godteri og bok!
Rakel