søndag, november 12, 2006
Fisketur på Saltfjellet, geburdsdagspresang.
Det er i gottebutikken turen begynner. Maria og farmor er veldig enig her.
Denne turen var burdsdagsgave til meg fra Lars-Bjørn familien.
Den 22 mars blei feiret i Bodø og burdsdags-ønske fra meg var fisketur på fjellet.
Bekreftelse på at ønsket skulle realiseres fikk eg skriftlig på dagen, og ulike forventninger kom og gikk utover sommeren.
Sted og tid sto nemlig ikke på gavekortet så hva kunne dette føre til.
At det blei Saltfjellet kom jo ikke som noe stor overraskelse.
Det ligger jo i "løypa" i forhold til Bodø og Lars-Bjørn familien er jo meir og mindre lommekjent i de traktene.
Da vi i oktober tok oss Bodø-tur blei burdsdagsønske tatt opp til vurdering.
Dagstur til Saltfjellet
Det er jo et herlig turområde som passer de aller fleste også ei dame med slitasje i knærne.
12 oktober og et nydelig vær.
Turdeltagerne var Lars, Lars-Bjørn, Maria og eg (Bjørg)
Lars-Bjørn er vår sønn og Maria vårt barnebarn. De øvrige familiemedlemmene, Johanne og Monica hadde ikke anledning og være med.
Lars-Bjørn handlet og pakket i bilen det som skulle være med. Dette har han god trening på og turutstyret er noe han holder orden på.
Så var vi på tur.
Det tok vel en time og kjøre til den parkeringsplassen på Beiar/Saltfjellet hvor gåturen skulle starte.
Og der var vi.
Tverrbrennstua er turistforeningens hytte og den ligger i en avstand av ca 3-4 kilometer fra parkeringsplassen.
Vi skulle nok finne veien. Maria går her med GPS og følger med.
Den omtenksomme jenta ho er gikk ho først over elvene og undersøkte hvor de glatte steinene var. Så fikk vi peikt ut hvor det var tryggest og gå. Dette gjalt jo spesielt farmor med sine svake knær.
Kunne en ønske seg bedre turguide.
Fremme ved Tverrbrennstua og en god klem av farfar.
Lars-Bjørn i bakgrunnen med oppakningen for alle.
Greiner klort seg fast i berget. Den oppholdelsesdriften, den oppholdelsesdriften.
Høsten er kommet til fjellet, sammen med ei glad farmor og en undrende farfar.
Å skyggene bliver så la a a n ge.
Naturens eget kunstverk laget av kulde og vatn.
Tverrbrennvatnet med masse fisk sies det, men hvordan er det med fiskelykken?
Lars er bare stangbærer.
Men her kommer to av fiskerne, ivrige som bare det, men hva så. Blei det noe på kroken. Ikke en sprett og slett ikke et napp.
Tror fisken i Tverrbrennvatnet hadde gjort som bjørnen. Den var gått i hi.
Lars-Bjørn var alltid klar til assistanse om en av fiskerne hadde problemer underveis og Lars fulgte med på både vist og gale. Ingen fiskekrok på feil plass og ingen ufrivillig fall i vatnet.
Skyggene forteller blant annet at dagen er på hell og magene melder om sult.
Vi forlater fiskevatnet og setter kursen mot Tverrbrennstua ca. 10 min. gange herfra.
Lars-Bjørn, som forøvrig også fiska hadde handla inn koteletter for sikkerhets skyld.
Ved hjelp av gassovn på hytta blei middagen laga og fortært på verandaen.
De siste solstrålene var sammen med oss under måltidet.
Men heretter kom mørtna ganske raskt.
Så var det og rydde etter oss og noe etter de som tidligere hadde overnattet her.
Lars-Bjørn tok det meste av denne jobben.
Lars ruslet før oss etter stien mot bilen.
Vi andre tre hadde hodelykter når vi tok fatt på heimturen.
Med bilder både på tape og i hode-minnet forlot vi Beiarfjellet.
Tro om ei knesvak farmor får opplevet dette fjellet nok en gang.
(en svak hvisken: "Eg e begynt på trenings-studio"
Månen fulgte oss og hjalp til så vi kunne se stien, men før vi nådde bilen hadde den takket for seg og himmelen hadde fått dette lysende skjæret over seg. No var det mørket hadde tatt komandoen.
Da var hodelyktene gode og ha.
På heimturen underholdt vi med spørreleker, gåter og sang.
Den sangglade Maria var ivrigst og hun foreslo den ene sangen etter den andre.
Blant andre denne:
Å eg veit meg et land langt der oppe mot nord, med ei lysande strand mellom høgfjell og fjord, der eg gjerne er gjest der mitt hjarta er fest med dei finaste finaste vann. Å eg minnes, å eg minnest so vel dette land o.s.v.
Fra mi skoletid husket eg denne:
Å jeg vet en seter med så mange gjeter, noen har en bjelle når de går i fjelle.
Geitene de springer, bjellene de klinger
Singe-linge-linge-linge, lang, lang, lang.
Horn i toppen, ragget på kroppen, blakke og svarte og hvite og grå.
Lang i kjaken sjegg under haken, listig og lystig og lett på tå. o.s.v.
Lars-Bjørn kom på en sang og det var den eg sang til han om kveldene:
Kjære Gud jeg har det godt, takk for alt som jeg har fått,
du er snill du holder av meg,
kjære Gud gå aldri fra meg,
pass på liten og på stor,
Gud bevare far og mor.
Vell heime og i seng Maria som gledet oss på heile turen og holdt livslysten til "den bitter end"
Takk og takk farmor sitt lille gull.
Takk også til deg Lars-Bjørn for alt du gjorde for at burdsdags-ønsket mitt blei som det blei. Du lovde meg fisketur, men hvor mange fisker sto det ikke noe om på lappen.
Du har dine ord i behold.
Med de varmeste hilsninger fra
Bjørg, eldste datter til Jenny og Einar
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
2 kommentarer:
Det var ei fin historie og fine bilder,
har du begynt på treningsstudio altså mamma?
Elin
Hei og hei,tante.
Kor arti det va å lese om turen du fikk i gave. Fine bilda du tar!!! Godt å se at onkel åsså "fikk være med"....
Og ho Maria så fin ei veikja,ho e bra lik far sin`!!
Kos deg me svetting på trenings-studio.
Varm klem fra Torun.(ho Lille).
Legg inn en kommentar