Et leca selvbyggersertifikat er kanskje fint å ha

Barbro her. Driver stort sett med hjem og familie. Vi kjøpte hus i Svenskbyen for 3-4 år siden. Slik så trappa ut da,

og det gjør den vel egentilg ennå... Huset ble bygget etter krigen, selv om det kanskje ikke ser slik ut på bildet. Veien vår er oppkalt etter Torgny Segerstedt. Han hjalp byen med et hundretalls leiligeheter i en- og tomannsboliger etter at Bodø ble bombet en sommerdag i 1940. Byen var så og si jevnet med jorden. Hele vegger ble fraktet inn og smelt opp i en fart for fortest mulig å skaffe nye hjem til byens befolkning. Sirlig står hustypen "Norge" i rekker og rad for å danne Svenskbyen, her som i andre byer som ble bombet. I Narvik, i Kristiansund, og jeg vet ikke hvor.

Som lita tenkte jeg at bydelen var stygg og streng i formen. Min sans for kubisme og "funkies" var laber. Tankene var sikkert også farget av dem som knyttet bydelen til krig og nødhjelp. Nå har nostalgien tatt over. Området her vi bor ble omtalt som"spesielt verneverdig bymiljø" i kommunedelplan fra 1993. Det skrives støtt om Svenskbyen i avisa nordland og i Bodø nu. Det restaureres, bygges males og såes. Kulturmønsringen "Mørke nu" tar byen i bruk hver oktober for å kvikke opp trøtte nordlendinger på vei inn i mørketida. Første gangen Mørke nu ble arrangert ble husene i gata vår belyst. Ordføreren kom. Taler ble holdt. Byplanlegging ble rørt sammen med kultur, trivsel, arkitektur og nabokrangler. Slik så det ut engang i slutten av oktober 2004.

I denne gata koker jeg kaffe til de som kommer på besøk. Bestemor (Jenny, pappa si mor) brukte å si noe sånt som "Nei eg trur eg går og setter ei kake i ovnen". Jeg håper på å komme dit engang , men inntil da springer jeg til Jokeren borti gata om jeg trenger noe til kaffen.

Synes dette er en ok plass å la ungene å vokse opp. Gata er enveiskjørt. Det kryr av unger her. Vi har en liten hage med sandkasse og huske. Om sommeren tusler vi rundt her og plukker rips, spiser sand, rabarbra, og en og annen gullrot bærre på artig. Sukkererter og salat henter vi der til sommermiddagen. På høsten ser vi spent på solsikkene, for å se om de blomstrer før frosten kommer.

Har hørt at vi trenger mer plass. Egne rom til ungene... Kan det være nødvendig?!!!?... Men så var det det vernet da... Hva betyr "spesielt verneverdig bymiljø". På 70 tallet ble bydelen bygget på til det ugjenkjennelige. Gata vår er vel den som har klart seg best ut fra et "verneståsted". Hva sier byggesaksbehandler i kommunen i dag? Er vi bare på utstilling her, eller? Synes det er fint at bydelen er verna, og bor vel her nettopp fordi Svenskbyen med gata vår er slik den er. Men hvordan etterleve kommunens og vårt ønske om å videreføre byggeskikken?

Det finnes ingen beskrivelse eller forslag til hvordan man skal være tro med byggestilen i Svenskbyen. Vi, og flere med oss, har lurt og gjettet oss til hva kommunen vil. Det koster flesk og masser med tid og irritasjon. Kommunen lener seg til krav om bruk av sivilarkitekt i håp om at fagfolket vet hva kommunen vil. Sivilarkitekter skriver faktura med gaffel. Jeg har tegnet og forklart som best jeg har kunnet til arkitekten. Arkitekter er ikke verdens beste lyttere, og jeg var kanskje ikke tydelig nok... Skulle tro det var en grei sak å forlenge huset med et par meter, men... Omsider ble rammetillatelse gitt. Kanskje får vi byggetillatelse til våren. Og hva er vel bedre da enn å ha et leca selvbyggersertifikat?

Vi prøvestøyper og murer i vaskerommet i kjelleren. Etterhvert blir det vel kjeller på et påbygg også. Og slik går dagene. Til påsken evakuerer jeg og ungene, for da river Egil badet, for å erstatte det med et nytt. Det er nok å gjøre, men tror både hus og hage blir bra etterhvert. Den som lever får se.

Mens vi venter, leker vi cowboy og indianer under pseudonymene Lysende sti (han lille til venstre), Lille bjørn (hun litt lure på fanget), høvdingen selv, Ikke fult så triste Gufas (for de som har lest om Ontario ulvene). Sorte falk fotograferer og kommer sjeldent med på bildene.