( Mitt første innlegg ble liksom ”altfor anonymt”).
Hvorfor Kongsberg.
Som noen av dere har fått med dere er denne utflytta karen sønn av Rebekka og Fridtjof (bror av onkel Einar). I -70 kom jeg til Kongsberg, etter to år i Ny-Ålesund, for å ta et skoleår mens jeg funderte på hvor ferden skulle gå videre for en fri og frank fyr med Svalbard-penga på bok. Men så hadde det seg slik at et vesenet med pilkogger på ryggen skjøt noe dugelig blikk her i Kongsberg (Hva? Hvem som ble truffet?? Lise og jeg selvfølgelig).
Legger inn et par bilder tatt for noen juler siden.
Ja, så mye blink ble det opp gjennom åra at resultatene ble Jon Ole i -75 (Trondheim), Mari Anne i -77 (Oslo) og Tone Kari i -82 (Kongsberg). Rekkefølgen i bildet burde vel være grei.
Rebekka og Fridtjof på Kongsberg besøk.
I mai -87 hadde vi besøk av Rebekka og Fridtjof. De besøkte oss hvert år så lenge pappa var ”luftdyktg”.
Legger ved et par bilder som er tatt på kirketrappa her i Kongsberg. På det hvor pappa sitter allene var det andre gangen på 60 år hvor han ble fotografert. Første gangen var da han gikk på landbrukslærerskolen på Sem og var på sykkeltur i Buskerud.
Tur til Evenskjer.
Sist januar fikk Lise og jeg Bacalao invitasjon til Evenskjer. Så da heiv vi oss på et fly til Evenes. Laila stelte i stand (Hva? Hvem det er? Kona til brorsan Ole) grytene og Kjell-Roar assisterte fra nabohuset (han er altså mannen til min søster Rønnaug). Mamma Rebekka i sitt 95 år var en selvsagt gjest rundt bordet. Rødvin til Bacalao er helt OK.
Fra venstree Lise, Kjell-Roar, Laila, Ole, Rebekka, Rønnaug.
Så var det å gnikke søvnen ut av øya, pakke sakene, det obligatoriske adjø-fotoet (er no rekkefølgen grei? Ok, f.v.: Tor, Rønnaug, mamma Rebekka og Ole) og så bar det sørover til den ”veste snøvinteren i manns minne, og det er kort (minnet altså).
Var forresten i Gdansk, men det ble ikke noe ”reisebrev” av den turen.
Vel, det var fra Kongsberg-greina for denne gangen.
Og altså, fortsatt Tor (sønn av Rebekka og Fridtjof)
2 kommentarer:
Hei Kongsberg, jeg husker onkel Fridtjof godt, men ikke deg. Likevel kan det jo godt tenkes at vi har møttes. Mari Anne har jeg nettopp møtt, for første gang.
Hilsen fra Elin, Bjørg og Lars sin datter.
Hei Tor.
Så koselig og både se og høre om Evenskjær-familien.
Familie-båndene knyttes nærmere og nærmere gjennom slik informasjon. Takk skal du ha.
Så fint bilde av onkel Fritjof. Akkurat slik var han i mange år. Siste gang eg såg han var på helsesenteret på Evenskjær.
Han virket sliten og trøtt. Han tok et godt tak i armen til Lars og holdt fast ei god stund.
Så kom tante Rebekka med ei flaske under armen og ga han en oppkvikker.
Tårene var der, men eg tror han var glad for besøk.
Det var stor stas om somrene når onkel med Opelen full av familie rullet inn på gårdsplassen på Slettnes.
Eg syntes bensin-lukta var så nydelig i de dager.
Også fikk vi kjøretur fra Slettnes og til tante Margot. Det var en stor opplevelse i de dager.
Ei historie er jo også i 1932.
Faderen fikk tuberkulose og blei sendt til Vensmoen Sanatorium.
Ny fjøsen var under bygging. Fire små unger var der og den femte på tur.
Vil tro at onkel Fritjof ikke hadde noe valg.
Han måtte bare overta ansvaret.
Moderen fortalte at han gikk frem og tilbake på gulvet og til slutt sa han:
"Og så den pokkers ungen som også skulle komme"
Det var velkomsten han ga meg og eg forstår han virkelig.
Om han fikk betaling veit ikkje eg nokka om og no er det for sein for meg og si takk.
Eg likte han onkel Fritjof.
Vi var jo også på besøk på Evenskjær, men det må bli en annen gang.
Takk for no.
Beste hilsen din kusine Bjørg
Legg inn en kommentar